Da jeg var åtte år gammel var min drøm å vie livet mitt til å hjelpe de fattige.

 

I løpet av mitt unge liv hadde jeg allerede opplevd borgerkrig, evakuering fra hjemmet vårt i Battambang, fire års tvangs internering i Røde Khmers arbeidsleire, samt en risikofylt flukt fra det som var mitt hjemland.

  
Vi hadde opplevd hungersnød og et terrorvelde som i løpet perioden 1975 til 1979 tok livet av mer enn 2 millioner mennesker. Fire av dem som mistet livet var mine kjære søstre. Ved Guds nåde overlevde mine foreldre, mine to brødre og jeg disse beryktede årene på "dødsmarkene". I en alder av åtte fikk jeg og familien min flyktningstatus og tillatelse til å bosette oss i USA.

 

Livet mitt som flyktning var preget av uro.  Alt var nytt, rart og skummelt på samme tid. Jeg følte meg annerledes. Særlig annerledes i forhold til de andre barna. Ikke bare så jeg annerledes ut som asiat, men som flyktningbarn manglet jeg også mange ting i livet mitt; det være seg klær, skolemat eller muligheter. I tillegg kunne jeg ikke lese, skrive eller snakke det nye språket (engelsk), var uten erfaring og veiledning i den amerikanske kulturen, og jeg følte meg derfor isolert og alene i store deler av oppveksten.  

​

Familien min startet livet på nytt helt fra bunnen av. Vårt første og eneste mål var å overleve i det nye landet. Foreldrene mine, som en gang var anerkjente lærere i Kambodsja, tok på seg strøjobber for å kunne sette mat på bordet. Pappa ryddet og vasket toaletter på bensinstasjonen til langt på natt og min mor tok seg av geriatriske pasienter som deres personlige assistent. 

Brødrene mine og jeg gikk på skolen med mål om å lære og tilpasse oss til den amerikanske kulturen så godt vi kunne. Litt etter litt begynte livene våre å forbedre seg materielt, og til tross for andre utfordringer knyttet til det å være flyktninger begynte vi å trives som familie.

​

Siden årene på 1980-tallet har det skjedd mye fint i livet mitt. Jeg har stiftet min egen familie og bodd i Norge i nesten 30 år. I over 25 av disse årene har jeg fått jobbe i en organisasjon som bistår fattige og forsømte mennesker i de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa. Som programansvarlig har jeg vært privilegert og fått delta i utformingen av effektive prosjekter som både har gitt mennesker muligheter til å skape seg selv og sine familier bærekraftige, verdige liv, - samtidig som vi også har fått dele håpet som finnes i Jesus Kristus!

 

Personlig har jeg fått møte hundrevis av individer; både barn, voksne og eldre. Jeg har kunnet lytte til utfordringer og fått vise medfølelse, gjensidig delt livserfaringer, samt grått sammen av både sorg og glede.

​

Det fantastiske er at i dag lever de fleste av disse menneskene gode, bærekraftige og robuste liv med håp for fremtiden! 

 

Man blir både ydmyk og takknemlig over å ha bidratt inn i reisene deres og til at drømmene deres har blitt til virkelighet! Min egen drøm som en åtte år gammel kambodsjansk flyktningjente har aldri forlatt meg. Den har formet meg til den personen jeg er i dag og hva jeg opplever som oppdraget i livet mitt.

 

Etter 25 år med fokus på Øst-Europa var tiden inne for å vende fokuset hjemover mot et arbeid blant mitt eget folk. Erfaringene og kunnskapen jeg har opparbeidet meg gjennom årene i Øst-Europa kommer nå til god anvendelse i Kambodsja!

​​

Vil du være med å hjelpe, slik at vi sammen kan gjøre mange drømmer til virkelighet?

​